Oppsummering Everest 2018

Det har vært en bra sesong på Everest i år. Det startet med litt kaldere temperaturer enn normalt, men det endret seg til varmere enn normalt når toppstøtene begynte. Icefall Doctors, Sherpaene som fikser ruten fra basecamp til camp 2, var tidlig ute med å legge opp faste tau. Dette gjorde at de forskjellige teamene fikk fraktet utstyr opp på fjellet, og klatrere fikk akklimatisert seg, med naturlig spredning i feltet. Da folk var ferdige med sine akklimatiseringsrunder og camp 4 var etablert kom det en uke med mye vind. Deretter startet toppstøtene i normal periode i midten av mai. Årets værvindu ble rekordlangt med 11 mulige dager å nå toppen på. En tommelfinger regel er vindstyrken må være under 30MPH/13MPS/26Knop. Her er en oversikt over vindhastigheten på toppen av fjellet i mai.

 

Dødsfall

I år har det vært fem dødsfall på Everest mot syv i fjor:

Damai Sarki Sherpa døde da han falt ned i en bresprekk i camp 2 imens han hjalp en annen klatrer inn i et redningshelikopter (en snøbro gav etter).

Pasang Norbu Sherpa, 41, døde under toppstøtet på 8550m. Det antas at han fikk slag.

Nobukazu Kuriki, 36, døde av høydesyke på vei ned fra camp 3. Dette var hans åttende forsøk på å klatre Everest uten oksygen.

Lam Babu Sherpa forsvant, mens han støttet et Ukrainsk klatrelag til toppen. Ukrainerne som skulle grave ned en harddisk med 50 000 bitcoins på toppen av fjellet, forlot visstnok Sherpaen da han ble snøblind på vei mot toppen. Siden har ingen sett ham.

Gjeorgi Petkov, 63, fra Makedonia fikk hjerteinfarkt og døde på vei fra camp 3 til camp 4.

Nordmennene
Med kun 4 nordmenn på fjellet i år er det en betraktelig nedgang fra i fjor, da det var rekordmange 14 personer.

Monica ‘’Moa’’ Hundseid slet med sykdom, men kom seg til topps først av de norske 14. mai. Hun var ikke så heldig med været og hadde storm på toppen.

Ole Hovstad, som den hittil yngste nordmannen, nådde toppen 16. mai.

Kjetil Moen nådde også toppen 16. mai. 

Erlend Ness
Operatøren Mountain Professionals og teamet til Erlend ble frastjålet 9 flasker oksygen i camp 4. Dette gjorde at de ikke fikk en natt i camp 4 som planlagt, og etter en lang etappe fra camp 3 hadde det vært uforsvarlig å gå direkte til toppen. Erlend tok derfor den tøffe, men riktige, beslutningen om å ikke gå for toppen og med det sette både seg selv og andre i fare.

Ole Hovstad på toppen av Mount Everest!

 

 

 

Kjetil Moen på toppen av Mount Everest!

Tall
Det vil ta måneder før de offisielle tallene er tilgjengelige, men det ser ut til å bli et rekordår på Everest med over 700 bestigninger totalt, ca. 475 fra Nepal og 240 fra Tibet. Det var ikke utstedt like mange klatretillatelser i år som i fjor, men forholdene har vært bedre så en større prosentandel av de som har forsøkt har klart det. Rekorden fra 2013 er 667.

Geneva Spur ca. 7850m, nesten oppe ved camp 4.

South Col, camp 4 på 7900m.

Teknisk parti rett under sørtoppen.

Bilde tatt fra sørtoppen på 8750m mot toppen.

Bilde er tatt ved soloppgang på toppen av Lhotse 8516m. Toppen av Mount Everest ser man til høyre i bilde.

 

 

Nordmenn nådde toppen

Det har vært fullt kjør denne uken med mange toppforsøk. Det har også vært dramatisk på nordsiden med utstyrssvikt på oksygenflasker.

Her er siste nytt om de norske klatrerne:

Kjetil Moen
Kjetil og teamet nådde toppen mellom 11:30 og 12:30 på formiddagen 16. mai. De forlot camp 4 kl 22:30 kvelden før og var tilbake igjen i camp 4 kl. 20:30. Det ble en veldig lang dag og siden de ankom camp 4 senere enn planlagt fikk de ikke hvilt så mye før toppstøtet. 17. mai skulle de komme seg ned til camp 2, og 18. mai ned til basecamp.

Ole Hovstad
Ole og teamet nådde også toppen 16. mai. 23 åringen fra Singsås i Trøndelag er nå den yngste i norge som har klatret Mount Everest.

Erlend Ness
Erlend og teamet forlot basecamp og gikk direkte til camp 2 på 17. mai, 18. skulle de ha hviledag før de går til camp 3. Hvis været er bra vil de antageligvis gå for toppen 21. mai.

Moa Hundseid
Moa som nådde toppen 14. mai rapporterer at de hadde storm på toppen av fjellet. Til Dagbladet oppsummerer hun turen slik: ‘’ Det har vært litt berg-og-dal-bane. Jeg elsker å være på tur, og føler meg alltid sterk. Men denne gangen spilte ikke kroppen helt på lag, sier hun.

Moa på toppen i dårlig vær. Foto Moa Hundseid

Jeg ble sjuk, fikk lungebetennelse og feber da jeg lå og akklimatiserte meg. Etter ei tid følte jeg meg fin igjen, og gikk opp til camp 2. Da ble jeg sjuk igjen. 39 i feber, vondt i hodet, diare, oppkast, slim i lungene. Jeg måtte ned til base camp igjen. Det var bare å komme seg ned selv om jeg nesten ikke kunne stå på beina. Nede i camp 1 måtte hun blant annet ligge med oksygen ei natt.

Men så ble det bedre, etter halvannen uke i ro, følte Moa seg i stand til å starte oppstigningen, via sørsiden, og kom seg opp igjen til camp 2, så to netter i camp 3, og 14. mai helt opp.

Der oppe fikk vi for sikkerhets skyld storm, og det var da jeg fikk litt frostskader. Vi kunne ikke være lenge der oppe. Det var ikke mulig. (…) Det var tøft. Veldig tøft.’’

Moa er nå i Kathmandu etter å ha fløyet helikopter fra basecamp.

Dramatikk på nordsiden
15. mai under toppstøtet til Alpenglow Expedition fikk de alvorlige problemer. De var 25 personer (Sherpaer, guider og klienter) på ca. 8600m da 10 av regulatorene på oksygenflaskene eksploderte i løpet av 5 minutter. De måtte selvsagt avbryte toppstøtet og Sherpaene som fortsatt hadde fungerende oksygensystem ga fra seg disse og de andre byttet på å puste i maskene. Det hadde vistnok hørt ut som poppende champagneflasker.

På vei ned skjedde det samme med ytterligere 4 flasker til. Furtenbach Adventures og Transcend opplevde også dette problemet med noen flasker/regulatorer. Heldigvis gikk det bra med alle involverte.

Ben Fogle en engelsk TV-personlighet som klatret fra sørsiden opplevde det samme. Da han var på 8100m poppet ventilen på oksygenflasken, Sherpaen hans ofret sitt oksygenutstyr og snudde. Så skjedde det samme med hans kameramann på 8500m og hans Sherpa ga fra seg sitt utstyr og snudde. Deretter skjedde det igjen med Bens utstyr da de var på 8800m og guiden hans Kenton Cool ga fra seg sitt utstyr og snudde. Til slutt kom Ben seg til toppen sammen med kameramannen og trygt ned igjen.

Alle hendelsene har skjedd med samme merke, engelske Summit Oxygen. Her er det trolig produksjonsfeil på en batch av utstyret. Summit Oxygen er det nyeste og ansett som det beste utstyret. Mulig det blir rettet noen erstatningskrav mot selskapet.

Moa i camp 4. Foto Moa Hundseid

Bilde fra Kjetil og teamets toppstøt, mange folk 16. mai.

 

Bens toppstøt

Ben på toppryggen

Nordsiden: Alpenglow Expeditions på ca. 8200m. På vei ned etter å ha snudd grunnet utstyrssvikt.

Moa til topps!

Søndag ettermiddag kl. 15:30 nådde fem Sherpaer toppen av Mount Everest mens de la de faste tauene. Dermed ble toppen tilgjengelig for allmenheten, og det var flere som hadde posisjonert seg i de høyere campene for å utnytte værvinduet og være blant de første til å støte. Historisk sett har 80% nådd toppen i perioden 15. til 27. mai. Nå som veien til toppen er åpen har nok alle lagt en plan for toppstøtert basert på værmelding, og kanskje også hva andre team planlegger.

Moa Hundseid
Lørdag 12. mai meldte Ascent Himalayas (Moas operatør) at hun var i camp 3 sammen med to Sherpaer. Søndag klatret de opp til camp 4 på 7900m. I high camp gjelder det å få i seg så mye væske og mat man greier å presse ned, og hvile frem til toppstøtet starter rundt midnatt. Mandag morgen 14. mai kl. 08:50 lokal tid sto Moa på verdens tak sammen med sine to Sherpaer. Moa på 25 år er foreløpig den yngste nordmannen som har klatret Mount Everest.

Erlend Ness
Er fortsatt i basecamp, men melder om at de snart skal gå for toppen.

Ole Hovstad
Dette er en kar som har gått litt under radaren, men han er også med i teamet til Ascent Himalayas. De meldte lørdag 12. mai at han var på vei til camp 2. Nå er han i camp 4 og vil gå for toppen i natt. Med kun 23 år på baken blir Ole Hovstad tidenes yngste nordmann dersom han lykkes.

Kjetil Moen
Teamet forlot basecamp 11. mai og gikk til camp 2. Dagen etter ble det hviledag pga sterk vind. 13. mai klatret de til camp 3. 14. mai måtte de snu etter tre timer på vei til camp 4 pga sterk vind og snøfokk. Etter enda en natt i den leiren de liker minst, klatret de i dag (15. mai) til camp 4. De brukte lenger tid enn planlagt og får kun hvilt noen timer før de går mot toppen.

Nå er det altså to nordmenn i high camp (camp 4) som skal gå for toppen i natt. De vil i så fall toppe ut morgenen/formiddagen 16. mai lokal tid. Været er nå veldig bra, og værmeldingen for i morgen er bra.

Nu kjör vi!!

Mellom camp 3 og 4.

Arkivfoto. Torkjell Hurtig i camp 4, 2017.

Arkivfoto. Tommy Steinsland på vei mot toppen i 2016.

Camp 3

De fleste er nå ferdig med sine akklimatiseringsrunder og venter på at de faste tauene skal bli lagt fra camp 4 og til toppen, samt et værvindu som gjør det mulig med et toppstøt. De fleste hviler i basecamp, men noen velger å komme seg enda lavere. Fysiologisk henter kroppen seg raskere inn i lavere høyde, unngår brakkesyke, får litt avveksling i matveien og litt mer komfort. Ulempene er at man utsetter seg for smitte, både gjennom trekking turister og i matveien, og man kan kanskje miste litt fokus.

Før man starter toppstøtet er det vanlig at man på siste akklimatiseringsrunde har en natt i camp 3 på ca. 7100m eller at man ‘’toucher’’ campen. Det er fordeler og ulemper med begge alternativene og operatørene velger litt forskjellig.

Nå har det vært noen dager med mye vind i høyden. Dette har vært kjent god tid i forveien og de fleste har rukket å nå camp 3. De faste tauene er lagt til camp 4 og flere av operatørenes Sherpaer har båret opp telt, oksygenflasker og annet utstyr så ting er klart til toppstøt.

Her er en statusoppdatering på de norske ekspedisjonsdeltagerne:

Moa Hundseid
Har vært i basecamp en uke etter at hun kom ned fra camp 2. Hennes team mate har skrevet at hun skulle starte siste akklimatiseringsrunde 9. mai, så Moa skal sikkert det samme. Dette blir altså deres tur opp til camp 3.

Erlend Ness
Klatret til camp 3 på 7300m (avhengig av hvor laget etablerer leir vil høyden variere) og gikk ned til camp 2 for å sove. Etter det har det vært restituering i basecamp og trening på bruk av oksygenutstyr. Teamet er klare, og venter bare på å sette i gang med toppstøtet.

Kjetil Moen
Kjetil og teamet forlot basecamp 30. april og gikk rett til camp 2 på 8 timer. Neste dag hadde de hviledag og 2. mai klatret de opp Lhotseveggen til camp 3 på 7080m, det tok fra 5,5 til 6,5 timer. Selv om de sov med oksygentilførsel var det ubehagelig med ujevne og hellende teltplasser, i tillegg var det så kaldt at alt av elektronikk tok kvelden. 3. mai klatret de ned til camp 2 og 4. mai ned til basecamp.

På grunn av værmeldingen med sterk vind fra 8. til 12. mai valgte tre i teamet å fly helikopter ned til Namche Bazaar på 3400m. De planlegger å returnere 9. eller 10 mai.

Øvre del av brefallet

Bilde fra 3. mai. Glorie/solring dannes når det er mange iskrystaller i luften, oftest mellom 5- og 10 tusen meters høyde. Pga fuktigheten er det ofte et varsel på dårlig vær i vente.

På vei opp Lhotseveggen.

Utsikt fra camp 3.

 

Camp 2

Akklimatiseringsprosessen fortsetter på Everest. Flere team har sovet i camp 2 og er nede igjen i basecamp. Her vil de hvile og la kroppen produsere flere røde blodlegemer. Til uken vil så mange klatre opp til camp 3 for en siste akklimatiseringsrunde.

Onsdag 25/4 kollapset en stor isblokk i Khumbu-brefallet. To Sherpaer ble skadet, en lettere og en mer alvorlig. Sistnevnte ble fløyet med helikopter til Katmandu. Ruten ble dermed stengt i noen timer før ‘’Icefall Doctors’ene’’ fikk reparert den med nye stiger og tau.

Her er status på de norske klatrerne:

Moa trener.

Moa Hundseid
Moa har hatt en tur opp i brefallet for deretter å returnere til basecamp samme dag. Etter et par hviledager har hun så klatret opp til camp 1 på ca 6000m og hatt en natt der. Dagen etter gikk de videre til camp 2 på ca 6400m. Der har de hatt en overnatting og har i dag, 29/4, hviledag.

Une Prestholt
Une skal klatre Lhotse 8516m og er i samme gruppe som Moa. Une måtte returnere til basecamp fra camp 1 på grunn av problemer med helsen, men er på bedringens vei.

 

 

 

Erlend koser seg i basecamp med øl og pottis til frokost.

Erlend Ness
Har gjennomført første akklimatiseringsrunde med to overnattinger i camp 1 og en tur opp til camp 2. Han er nå nede i basecamp igjen og hviler før det blir en ny akklimatiseringsrunde opp på fjellet i morgen, 30/4.

Kjetil Moen
Kjetil og hans team i Jagged Globe ligger fortsatt i tet og har gjennomført andre akklimatiseringsrunde. Denne bestod i å klatre fra basecamp til camp 1, overnatte her og så videre opp til camp 2. Etter en natt her gikk de ned til camp 1 for å hente utstyr og så opp igjen til camp 2. Neste dag gikk de opp til 6750m hvor Lhotseveggen starter og så ned til camp 2 igjen. Dagen etter, 27/4, gikk de ned til basecamp, hvor de skal hvile noen dager. Neste, og siste, akklimatiseringsrunde blir opp til camp 3 på litt over 7000m.

 

Området mellom bacecamp og camp 1 kalles Khumbu brefallet. Over camp 1 til camp 2 og videre inn til Lhotseveggen kalles Western Cwm. Cwm er walisisk for isdekket dal. Brefallet har høy stigning, mens det fra camp 1 til camp 2 er mye flatere. Dog er det en bratt vegg som må forseres og her får man virkelig opp pulsen.

Serac i brefallet

Camp1, med utsikt oppover Western Cwm.

Isveggen mellom camp 1 og 2

Camp 2 med Lhotseveggen i bakgrunnen.

Basecamp

Ting forløper seg i henhold til plan. Basecamp begynner å fylles opp. Flere team velger å bestige Imja Tse (Island Peak) 6189m eller Lobouche 6119m som en del av akklimatiseringen. Dette for å slippe en av turene gjennom Khumbu brefallet, som er det farligste punktet på Everest.

Puja

I basecamp holder vært lag en Puja seremoni, Sherpaene klatrer ikke før dette er gjennomført. Dette er et buddhistisk rituale hvor man ber fjellgudene om tillatelse for å klatre på fjellet, tilgivelse for å skade fjellet ved bruk av stegjern og is-øks, og beskyttelse mens man er på fjellet. Seremonien ledes av en Lama (munk) som chanter (mellomting mellom å lese og synge) gamle tekster, mens man brenner røkelse (einer). Det reises en flaggstang på en Stupa (buddhistisk helligdomme som ser ut som en slags varde) hvor det festes bønneflagg som strekkes ut i alle himmelretninger og det settes frem et bilde av Dalai Lama.  Man plasserer is-økser og stegjern ved varden som ofringer, og for få det velsignet. Det blir kastet ris i været og man smører hverandre inn med mel i ansiktet mens man danser og drikker øl og Chiang (ildvann). Seansen varer gjerne i fire timer.

Det er fortsatt ganske kaldt i basecamp med -10 grader på natten.

Her er status på de norske klatrerne.

Moa Hundseid: Moa har hatt en tøff start med forkjølelse, feber og lungebetennelse, men forhåpentligvis slipper hun nå dette senere i ekspedisjonen. Hun har med gruppen sin i Ascent Himalayas besteget Island Peak og ankom basecamp 20. april og har i dag trent på bruk av faste tau med jumar og kryssing av stiger.

Filmcrew

Erlend Ness: Erlend ankom basecamp med sitt team fra Mountain Proffesionals den 12. april. De har gjennomført Puja seremoni, trent på bruk av faste tau og hatt en prøvetur i brefallet. Med i gruppen til Erlend er det et film-crew som skal lage en tv-serie om bestigningen.

Kjetil Moen: Kjetil og hans team i Jagged Globe ankom basecamp 8. april. De har hatt Puja seremoni og allerede hatt en overnatting i camp 1 på ca. 6000 meter.

Alle sier forholdene i brefallet er rekordbra. Ruten har færre overhengende farer og snøforholdene er gode, i tillegg er det kun syv stiger som må forseres mellom basecamp og camp 1. I sum gjøre dette at det går raskere å komme gjennom denne labyrinten.

Nepalske myndigheter har utstedt 336 tillatelser for å klatre Everest, i tillegg kommer like mange Sherpaer (som ikke trenger å kjøpe tillatelse/lisens). Dette er litt færre enn i fjor, men med tanke på kødannelser har været minst like stor betydning. I snitt er det 11 dager i løpet av sesongen hvor det mulig å nå toppen, men i 2012 var det kun 4-5 noe som skapte lange køer ved flaskehalsene.

Nordsiden
På nordsiden begynnes basecamp også å fylles opp. Siden man her kan kjøre helt frem har man ikke de samme utfordringene med å frakte bagasje. Operatørene her har benyttet lastebil til å kjøre opp alt fra badestamp, til toroms telt med ordentlig seng og skrivepult.

Stigetrening i basecamp

Basecamp trening

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stige i Khumbu brefallet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Khumbu brefallet

Everest 2018

Årets sesong på Mount Everest er nå i gang. Alle klatrere bør ha ankommet Nepal og de fleste er godt i gang med trekkingen til Everest base camp i Nepal, eller på kjøreturen til base camp i Tibet (Kina). Det er ikke like mange norske klatrere i år som i fjor, men det blir uansett spennende å følge med. Her er årets klatrere (de jeg vet om..):

Navn Operatør Link Instagram
Moa Hundseid Ascent Himalayas @moahundseid
Ole Hovstad Ascent Himalayas @olehovstad
Erlend Ness Mountain Proffessionals @nesserlend
Kjetil Moen Jagged Globe ukjent

På vei fra Pangboche til Pheriche.

Moa Hundseid er en ung eventyrer som relativt nylig har begynt å bestige høye fjell. Hun nådde toppen av Manaslu 8163m i høst og har tidligere besteget Elbrus 5642. Hun klatrer med Ascent Himalayas som er en Nepalsk operatør som hun også benyttet på Manslu. Fire nordmenn brukte samme selskap i fjor.

Ole Hovstad er 23 år gammel og et ubeskrevet blad. Jeg vet imidlertid at han var på Aconcagua i vinter.

Erlend Ness har besteget 6 av de Seven Summits, og vil med Everest fullføre prosjektet. Trønderen i midten av femtiårene klatrer med Mountain Proffesionals som er drevet av Cecilie Skogs tidligere kjæreste, amerikaneren Ryan Waters. Tre nordmenn benyttet dette selskapet i fjor.

Kjetil Moen er det ikke like mye informasjon på, men jeg vet hvertfall at han har vært på Elbrus og Aconcagua. Han klatrer med Jagged Globe som er et engelsk selskap.

Une Prestholt som besteg Everest i fjor, skal prøve seg på Lhotse i år. Lhotse 8516m er nabofjellet til Everest og deler basecamp, samt rute til camp 3. Hun klatrer også med Ascent Himalayas, slik som i fjor.

Klosteret i Tengboche ved daggry.

Bjørn Arne Blaauw Evensen med følge er også på tur i området og skal prøve seg på Mera Peak 6476m og Baruntse 7129m. Bjørn Arne besteg Everest i 2007. Mera er Nepals høyeste trekking peak, det vil si at det ikke kreves klatring for å nå toppen. Fjellet ligger litt sør for Everest og byr på flott utsikt til Kangchenjunga, Makalu og Baruntse i øst, og Cho Oyu, Ama Dablam og Kangtea i vest. Baruntse ansees som en av de lettere 7 tusen meters toppene. Fra fjellet er det fantastisk utsikt til Everest, Lhotse og Makalu.

Alle som skal klatre Everest er spredd fra Lukla til Everest basecamp. Her gjelder det å ta det med ro og la kroppen akklimatisere seg. Det er også viktig å gjøre det man kan for å unngå sykdom, da smittefaren er stor. Det har vært litt kjøligere enn normalt og kommet ganske mye nedbør. Det faller som regn nærmere Lukla og som snø nærmere Everest basecamp.

De såkalte ‘’Icefall Doctors’’ som fikser ruten gjennom brefallet har nå kommet til camp 2. De benytter stiger for å lage broer over store sprekker og opp bratte partier. Siden brefallet er i konstant bevegelse må de vedlikeholde ruten kontinuerlig gjennom hele sesongen. Alle klatrere betaler en avgift for dette arbeidet. Fra camp 2 har det tidligere vært slik at de største operatørene har samlet sine sterkeste Sherpaer som har samarbeidet med å legge de faste tauene fra camp 2 og til toppen. I år har denne jobben vært på ‘’anbud’’ og Madison Mountaineerings lokale samarbeidspartner Himalayan Guides Nepal PVT LTD skal gjøre jobben.

Det blir spennende å følge med fremover!

Icefall doctors i arbeid

 

 

 

 

 

 

 

Icefall doctors i arbeid

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Icefall doctors i arbeid

 

 

 

 

 

 

 

 

Basecamp

 

Erfaringer fra Mount Everest

Årets sesong på Everest nærmer seg, og i den forbindelse har jeg intervjuet en som faktisk har vært der. Steinar Salte besteg fjellet  20. mai 2017,  29 år gammel. Her deler han et vell av nyttig informasjon enten du planlegger tur eller er nysgjerrig på prosessen.

  • Når bestemte du deg for å klatre Mount Everest?

Steinar Salte

Valget ble tatt sensommeren 2016, og de spesifikke forberedelsene kunne begynne. Turmakker, Ole Jakob Kjølvik, og jeg hadde klatret noen fjell sammen og det var bare et tidsspørsmål før vi ville prøve oss på Mount Everest. Vi er et bra team, begge tåler høyden godt og har solid friluftserfaring. Ideelt sett burde vi kanskje ha vært over 7000 meter først, men erfaringene fra solo-ekspedisjonen vår til Denali gjorde oss komfortable til å prøve. Drømmen ble til konkrete planer da vi begge hadde lyst og så at det åpnet seg et mulighetsvindu for oss våren 2017.

  •        Hvordan trente du til turen?

Erfaringen fra tidligere turer er at det er totalbelastningen som er tyngende og at robusthet er svært viktig på krevende turer. Personlig liker jeg eventyrer Tormod Granheim sin beskrivelse av arbeidsøkonomi og forvaltning av begrensede ressurser.

 “Din kropp gir deg, uavhengig av hvor sterk du er, begrensede ressurser. Derfor er det to ting som er viktig. Før avreise: Å bygge opp mest mulig ressurser i form av den kroppen du har. Når du er på tur: Å sløse minst mulig krefter underveis.”  

Jeg trente mellom 7 og 15 timer i uken, og fortsatte der jeg slapp etter forrige ekspedisjon. Det er en forutsetning med ok kondisjon og styrke, men jeg tror det viktigste sitter i topplokket. Du må ha en sterk motivasjon og være mentalt innstilt på at du kan klare det. Everest kan føles som et enormt hinder å bestige. Det har derfor vært viktig for meg å bryte ned treningen i forkant, og etappene underveis, i mindre delmål – “spise elefanten bit for bit”.

I opptreningen ønsket jeg å ha en balansert hverdag med tid til kone, familie og venner ved siden av. Mye av treningen har derfor vært til og fra steder, eller i sammen med andre. Det skal f.eks. ikke mange kiloene i sekken til før det blir umulig å holde følge med nesten hvem som helst. Jobbsykling og fjellturer, skiturer med pulk og tung sekk har vært en viktig del av grunntreningen min.

På vei til basecamp.

Det er viktig for meg at trening er variert og lystbetont, men samtidig viktig å opprettholde en viss systematikk. Det er ikke til å komme unna at flere økter er kjedelige og slitsomme og kun gjennomføres fordi det er nødvendig. Blytunge intervalløkter har vært et fast innslag i treningen. Det kommer godt med å ha kjent litt blodsmak i munnen før man reiser på turer der man kommer opp i situasjoner der man må yte det lille ekstra. Jeg har lært meg å kunne sette pris på fysisk slit og oppleve mestring når man står i det.  

Jeg er innerst inne bedagelig anlagt, og setter meg derfor mål eller melder meg på konkurranser for å binde meg til masta. Jeg motiveres av konkurranse og har trent jevnt over tid til blant annet motbakkeløp, halvmaraton og Expedition Amundsen. For å forberede meg fysisk og mentalt til påkjenningen det er å klatre Everest spisset jeg treningen med relaterte aktiviteter man møter på turen. For eksempel lange gå- og joggeturer med storsekk, bentrening på høy stepkasse med tung sekk, samt klatring.

Mentalt kan man enkelt trene tankesettet ved å gi litt ekstra når det føles ukomfortabelt på jobb, trening eller i oppvasken etter middagen. Jeg prøvde bevisst å trene selv når det ikke fristet. Ved å trosse regn, kulde, trøtthet og sykle til jobb uansett føre, dag etter dag, blir man mer bekvem med å ha det midlertidig litt ubekvemt. Man bygger mentale muskler, men disse brytes også fort ned igjen og må vedlikeholdes. Min erfaring er likevel at det er lettere å hente de frem igjen når det trengs, hvis man har presset seg på det tidligere.

  • Steinar på Denali.

          Hvilke andre fjell hadde du vært på før Everest?

Jeg har vært på en rekke fjell i Norge, men av andre høye fjell i verden er det Kilimanjaro (2012), Elbrus (2013) og Denali (2015).

  •        Hvilken rute/side valgte du, og hvorfor?

Nordsiden (Tibet) har vært stengt for nordmenn i mange år grunnet fredsprisen til Liu Xiaobo, 2017 var intet unntak. Valget ble derfor tatt for oss, og vi gikk fra sørsiden. Likevel undersøkte vi helt frem til noen måneder før avreise mulighetene for å gå fra nordsiden. Ruten på nordsiden er billigere og mindre trafikkert, men mer værutsatt og de tekniske partiene kommer nærmere selve toppen. Vi vurderte antall mennesker i fjellet og kødannelse i kritiske partier som en stor risiko for å ikke lykkes, og ønsket derfor i utgangspunktet å gå fra nordsiden. Fra nordsiden kan man i akklimatiseringen samle høydemeter med noe mindre risiko sammenliknet med fra sørsiden der Khumbu Icefall, en av de mer utsatte delene av ruten, må forseres hver gang man skal samle høydemeter.

Steinar og Ole Jakob i basecamp.

Det oppleves på ingen måte som noe nederlag i gå fra sørsiden. Naturen er mer variert og flottere på sørsiden, spesielt trekkingen inn til Basecamp (BC). På nordsiden kan man kjøre inn til BC, men omgivelsene er livløse og en ørken til sammenlikning. Nordsiden har en lang anmarsj fra BC til Advanced Basecamp, som man gjentatte ganger må gå frem og tilbake. Både nordsiden og sørsiden har sine fordeler og ulemper, og alt i alt er jeg fornøyd med at vi gikk ruten på sørsiden.

 

  •        Hvilken operatør brukte du, og var du fornøyd med valget?

Vi brukte Eco Expedition i Stavanger. Kombinasjonen av pris, gode referanser, sammensetning av teamet og fokus på sikkerhet var viktig for valget av operatør. Eco Expedition har i mange år benyttet Summit Climb til gjennomføring av turer til Everest. Summit Climb, og ekspedisjonen vår, ble ledet av den legendariske turlederen, Daniel Mazur (Dan). Selskapet går for å være en god operatør i budsjettklassen.  Sherpateamet har vært med Dan i flere år, noe som tyder på at de behandles bra.  Man får et team som kjenner hverandre godt og er full av erfaring. Hos de fleste operatørene på Mt. Everest er det meste «all inclusive» av kost, losji, bæring av lagsutstyr og turopplegg. Dette gjelder også for Summit Climb. Med Summit Climb var det likevel rom for en del egne valg og små beslutninger underveis på etappene. Turleder var tilrettelegger med base i BC og Camp 2 (C2), men ikke guide. Denne ordningen passet meg godt, men for andre kan det ha bidratt til usikkerhet. Tidligere ekspedisjoner har Ole Jakob, andre turkamerater og jeg planlagt, organisert og gjennomført selv.  Jeg var derfor fornøyd med at det var rom for flere personlige tilpasninger, og at man kunne påvirke opplegget noe selv under vingene til en turoperatør.

  •        Hvordan var det å klatre på Everest?

Camp 1

Mentalt delte jeg turen inn i tre deler. Del en til BC og treningen i dagene etter. Del to i ukene etter med første rotasjon opp til C3 og en hvileuke etterpå. Til slutt del tre og selve toppstøtet fra BC til toppen og tilbake.
Del en er en opplevelsesrik trekkingtur inn til BC. Trekkingruten går gjennom storslått natur og hyggelige landsbyer. En tur som er verdt å ta i seg selv. Denne delen av turen gir en myk start på ekspedisjonen og gode muligheter til å bli kjent med gruppen, sherpaene og miljøet.

På del to fikk man kjenne litt på alvoret og at det var på tide å skjerpe sansene. I starten viet jeg ikke sluttdagene i mai så mye oppmerksomhet, annet enn å etablere gode rutiner. I del to begynte den virkelige ekspedisjonen og første etappe fra BC til C1 ble en vekker for mange om hva dette ville kreve. Her fikk jeg kjenne på høyder som jeg aldri tidligere hadde vært oppe i, og det var spesielt å sove på 6500 meter i en snau uke.  På forflytningene mellom C1 til C2, og fra C2 til C3 fikk vi kjenne på konsekvensene av det store antallet mennesker i fjellet. Vi ble stående i kø ved stiger og ved kryssing av issprekker.  Kødannelser i høyden var en bekymring i forkant av turen, og lignende køer kunne blitt kritisk høyere oppe. Underveis på ekspedisjonen fikk vi bekreftet at det var utstedt rekordmange lisenser i 2017, delvis forårsaket av ulykkesårene 2014 og 2015. Da sesongen ble oppsummert viste det seg at det ble en normalsesong i antall klatrere, mange hadde trukket seg før toppstøtene startet i midten av mai. I det store og hele støtte vi på få problemer grunnet kø og store folkemengder.

På vei fra camp 1 til camp 2.

Helsemessig var jeg etter forholdene frisk og rask. I tillegg tålte jeg høyden særdeles bra og kunne holde god marsjfart på etappene. Som et resultat av dette fikk jeg mer hvile sammenlignet med mange av de andre på laget. I det lange løpet gir disse små forskjellene store utslag. Det var helt klart mentalt enklere å komme i fortroppen, enn å komme stupende inn i leiren når vi andre var godt i gang med middagen. På mange måter ble derfor turen lettere enn ventet, men det føltes samtidig som å balansere på en knivegg. Det er små marginer, og man er prisgitt flaks for å komme seg så greit gjennom som jeg gjorde. Underveis var jeg vitne til hvor lite som skulle til før selv de sterkeste blir slått ut. Ole Jakob som utvilsomt var en av lagets sterkeste toppkandidater, ble hindret av et virus som gjorde at han ikke fikk i seg næring på nærmere en uke. Etter en heroisk kamp mot sykdommen og 20 kg lettere måtte han ta den tunge beslutningen om å returnere fra C4 til BC. Det skal ikke mer til enn en omgang matforgiftning, for lite inntak av vann eller at man har blitt litt for ivrig og gått på en smell. Det er ikke til å komme unna at ekspedisjonen er langtekkelig og bryter ned kroppen. Flere ganger underveis tenkte jeg “dette er det tyngste jeg har gjort noensinne”.  Et referansepunkt som tydeligvis kan flyttes mange ganger. Totalt gikk jeg ned over ti kilo på tross av at jeg beholdt matlysten og spiste energirik mat mellom hovedmåltidene. Kondisjons- og styrkemessig kan jeg ikke huske å ha vært lenger nede enn jeg var i ukene etter tilbakekomst i Norge. Det har tatt tid å trene seg opp igjen og kompensere for den langvarige avmagringen det var å klatre Everest.

Camp 3

Jeg var godt forberedt på kulden og hadde en god plan for å beskytte hender og føtter mot frostskader. Et element jeg ikke var helt forberedt på var den stekende solen og kreftene som tappes i varmen. På den andre rotasjonen gikk jeg tom for vann på vei til C2 og opplevde å være nærmest slått ut ved ankomst til leiren. Helt utmattet. Jeg orket ikke engang å ta av meg skoene eller gjøre mer enn det mest nødvendig på flere timer. Det var en kraftanstrengelse å hente vann i teltet. Dette ble en stor vekker for meg om hvor sårbar man er i fjellet, og en påminnelse om hvor viktig det er å skyndte seg langsomt.

Everest er en langvarig ekspedisjon. Med en lang vei mot målet om toppen og stor risiko for å ikke lykkes har delmål underveis vært viktig. Fokuset og innsatsen har hele tiden vært rettet mot sluttmålet. Men, jeg klarte å glede meg over de små delmålene underveis som var viktig for å holde gnisten oppe. Sporadisk wifi-dekning og beskjeder hjemmefra var til stor glede. Hverdagslige oppdateringer hjalp meg å normalisere hverdagen på Everest.  

  •        Fortell om toppstøtet

Det var knyttet en egen spenning til toppstøtet. Det store målet nærmet seg. Samtidig var det mye og viktig arbeid som gjensto, og man måtte ha marginene på sin side. Fra man forlater BC tærer man på sine begrensede ressurser, og er avhengig av å holde en nokså stram fremdriftsplan. Værmeldingene var sprikende og varigheten på selve værvinduet er ingen eksakt vitenskap. Vi forlot BC på et tidspunkt vi håpet ville være gunstig med tanke på å møte godt vær i høyden. Alt går omtrent etter planen frem til C4.

Lhotseveggen

Ved ankomst til C4, klar for hvile og oppladning til toppstøtet, viste det seg at alle teltene våre var blåst bort. Heldigvis hadde vi noen i reserve. En sherpa og jeg fikk satt opp fire nye telt. I denne høyden var alt strevsomt og strategisk sett vil man spare krefter og ressurser til toppstøtet og sløse minst mulig krefter. Vi vurderte å ta siste del av toppstøtet samme natt, men vinden ga seg ikke. Tidvis satt vi oppreist mot teltveggene for at teltet ikke skulle kollapse. I 52 timer var vi værfaste i C4, i dødssonen – et sted man bør tilbringe minst mulig tid. Det tærte på kroppen, psyken og den forhåndsinnkjøpte oksygenen – vi risikerte å måtte returnere til BC. 19. mai løyet vinden og vi kunne forberede oss på toppstøtet samme kveld.  Ventetiden hadde tært på oss alle, og en av oss måtte returnere samme morgen som toppstøtet. Vi var i utgangspunktet en sterk gruppe og det første laget utsendt fra gruppa vår, likevel ble det kun jeg som fikk stå på toppen morgenen etter.

South Summit

Min taktikk var å holde jevn og etter forholdene høy marsjfart for å holde kroppen varm og sikre fremdrift. En sherpa og jeg kom raskt opp i front. Med tre dager siden forrige toppstøt måtte vi lete frem tau og tråkke spor, et ekstra arbeid som kostet krefter. Samtidig ga det meg en mental boost å være i front og således unngå risikoen for kø og venting.  Det ga næring til adrenalinpumpa å gå i front, men jeg måtte tøyle konkurranseinstinktet og holde fokus på sluttmålet. Å holde et forsvarlig tempo var viktigere enn å komme først. Mot slutten gikk vi samlet en gruppe på fem, bak oss så vi en lyslenke av klatrere lenger nede på fjellet og klatrere som besteg nabofjellet, Lhotse (8516moh). Mot sør så vi monsunen som herjet i India, med sterke lynglimt som lyste opp den mørke nattehimmelen.   

Pulsen var jevnt over høy som på en intervalløkt. Jeg måtte stoppe helt opp og la pulsen synke litt før jeg i det hele kunne drikke.  Da jeg nådde South Summit (8690moh) sto solen opp over Tibet. Påfyll av energi og optimisme kom strømmende. Det gikk opp for meg at jeg trolig ville nå toppen hvis ikke noe uforutsett skjedde. Det gikk på repeat i hodet at “det er nå det skjer”.  Jeg måtte jobbe med meg selv for å holde fokus og unngå uhell.

Steinar på toppen!

Toppstøtet fra C4 er en 950 meter lang stupbratt motbakke i ekstrem høyde, en motbakke som føltes lenger enn forestilt. Heldigvis gikk vi nattestid og slapp å se hvor langt det var igjen. Fra toppen av Everest får man belønningen med en fantastisk vakker og storslått utsikt. Jeg husker jeg tenkte “nå er jeg trolig veldig happy”, men kjente ikke gledesrusen i det øyeblikket. Jeg kjente mer på lettelsen over å ha lykkes så langt, og endelig  kunne vende nesen mot sikkerheten igjen. Jeg nyter øyeblikket, tar bilder, men vet at dette ikke er over før man er helt nede igjen om et par dager. Det siste døgnet hadde adrenalinturboen gått på høygir. Topplokket gikk litt på slow motion i høyden og den fysiske påkjenning begynte å gjøre seg gjeldende. De fleste ulykker skjer på vei nedover på grunn av utladning, manglende fokus og tomme energilagre. Det var derfor viktig for meg å være tilstede i øyeblikket, og heller reflektere over hva jeg hadde gjort i ettertid.

  •        Kan du fortelle om det psykiske aspektet ved turen?

I starten var alt et eventyr, nytt, spennende og flott. Man blir litt overveldet av inntrykkene og dagene går fort. Dette var tilfelle gjennom hele den første rotasjonen fra BC til C3.  

På vei gjennom Khumbu brefallet.

På Everest er det mange farer som lurer. På fjellet fikk jeg kjenne på hvor ubetydelig og liten man er. Det er veldig spesielt og til tider nervepirrende å være på et sted der små uhell kan bety slutten. Jeg må erkjenne at jeg kjente redselen komme snikende når man fra soveposen hørte lyden av isfjell som raser sammen og snøskred som kommer buldrene i nærheten. Vel vitende om at enkelte av disse skredene rammer steder vi må forsere for å gjennomføre ekspedisjonen. Farene på Everest er helt reelle. Likevel var det viktig for meg å ikke tenke for mye på det. Ja, risikovurderinger og kloke valg underveis er viktig, men når man har tatt valget nytter det ikke å dvele over det. Det går bare ut over den mental kapasiteten og ens evne til å ta de riktige valgene. 

I forkant var jeg innstilt på å gå i sammen med Ole Jakob og vi bestilte ikke personlig sherpa. Dessverre ble det ikke slik at vi fikk stå på toppen i sammen, da han fikk kraftig lungebetennelse og et virus i kroppen som hindret han i å fortsette. På grunn av stort frafall i gruppen, fikk jeg tildelt en sherpa på toppstøtet. Sherpaene gjør en kjempejobb, og det var en stor mental støtte å ha med meg en erfaren og trygg sherpa som følgesvenn. Han var en trivelig arbeidsmaskin uten like, og fikk oss andre til å se ut som statister der han gikk og fylte opp sekken med tomme oksygenflasker som om det var panteflasker. I etterkant av turen sitter jeg igjen med en utrolig respekt for sherpaene, og en ydmyk visshet om de fleste av oss ikke kunne greid dette uten et sherpateam i ryggen.

Rappellering på is

På Everest er det en hårfin linje mellom suksess og katastrofe, en linje som for mange er vanskelig å se at man krysser.  Tre personer omkom samme dag som jeg gikk toppstøtet – deriblant et erfarent ekspedisjonsmedlem i gruppen min. Det gjorde sterke inntrykk, samtidig som det var vanskelig å ta helt inn over seg der og da. På vei mot toppen kjente jeg liv og død komme nært. Å gå forbi lik ble en vekker, en påminning om at jeg selv ikke skulle bli liggende igjen som et landemerke. Tanken på at en kjenning av meg i dagene etterpå ble liggende der som et landemerke, har fått meg til å stille mange spørsmål til hva vi egentlig drev på med der oppe. Et viktig svar er at fjellvettregel #8 “Vend i tide, det er ingen skam å snu” i aller høyeste grad gjelder på Everest.

Jeg hadde tenkt mye på de psykiske aspektene ved turen på forhånd, og forberedt meg så godt jeg kunne. Underveis ble fokus på små delmål viktig for meg. Jeg kjente også på en visshet og tro på egen gjennomføringsevne, noe som gjorde at jeg kunne fokusere på å nyte turen. Det tærer på kreftene med en langvarig ekspedisjon. Samtidig er det få uker i et livsløp – hvis man velger det perspektivet. Det psykiske er kanskje det mest krevende aspektet på Everest.  

  •        Man hører ofte at livet endrer seg etter å ha klatret verdens høyeste fjell, har det skjedd med deg?

Å stå på toppen av Mount Everest har gitt meg et minne for livet, men endrer ikke den jeg er. Setter jeg turen i perspektiv er det ikke toppen i seg selv som har motivert meg mest, men hele prosessen fra planlegging og trening til gjennomføring. Det er viktig å trives underveis, hvis ikke blir veien til målet utrolig lang. Kanskje kommer man ikke helt i mål uansett hvor motivert man er.

I Khumbu-brefallet mellom camp 1 og 2.

Det å vise for meg selv at jeg kan klare en utfordring som å bestige verdens høyeste fjell er utrolig tilfredsstillende. Samtidig som jeg er tilfreds med å ha lykkes, har jeg også lært en stor lekse i ydmykhet. Sherpaene gjør en heroisk jobb med logistikken, og toppen kunne jeg ikke nådd alene. Jeg ønsker å bruke erfaringene som motivasjon til å fortsette å strekke meg mot nye utfordringer.

Erfaringene fra fjellet har helt klart overføringsverdier til hverdags- og arbeidsliv. Erfaringer med planlegging, gjennomføring og det å sette seg små delmål for å nå et stort mål kan brukes i mange situasjoner.  På en ekspedisjon som Everest får man også kjenne på det å ta et valg, være ansvarlig for konsekvensene og viktigheten av å være fleksibel og gjøre nødvendige justeringer underveis. Det kommer utfordringer og tilbakefall, det er ikke alt man mestrer 110 %. I prosessen fra opptrening, til gjennomføring av en slik ekspedisjon er det viktig å bli kjent med sine egne svakheter og styrker – for å kunne bruke de mest mulig hensiktsmessig. Jeg opplevde det også som en stor styrke å reise i sammen med en kamerat som jeg stolte på, og som kjente mine styrker og svakheter. Vi ble et ressurssterkt team og hadde stor glede av hverandre gjennom hele prosessen.

Bilde fra trekkingturen på vei hjem.

Vel hjemme igjen kommer hverdagen utrolig fort tilbake til normalen. Jeg kjenner først og fremst på en takknemlighet for å ha fått og tatt muligheten til å klatre Everest. Et viktig spørsmål for meg i forkant av turen var om det var riktig tidspunkt å ofre så mye tid, penger og jobbmuligheter på å klatre Everest. Tilfredsheten med å ha lykkes med Everest-prosjektet, vel vitende om alle arbeidstimene og fokus på de små detaljene som ligger bak, kjennes godt. Erfaringene jeg har fra Everest og andre ekspedisjoner gir meg en ballast og visshet om at jeg kan hvis jeg vil – og jeg håper det kan motivere andre til å følge drømmene sine.

  •        Har du noen tips til fremtidige klatrere?

En ekspedisjon til Mount Everest handler i stor grad om forvaltning av ressurser- ens egne fysiske og mentale ressurser. Mange av oppgavene man må løse på ekspedisjonen er rutineoppgaver. Sørg for at de dagligdagse gjøremålene går av seg selv, så vil du ha mer krefter igjen til det viktigste. En viktig del av opptreningen vil være å bli vant til teltlivet for å lage gode rutiner og arbeidsøkonomi for livet i telt, pakking og forflytning. Sørg for å kjenne utstyret ditt og type bekledning du trives med i ulike forhold. Jo mer som går av seg selv for deg, jo flere ressurser vil du ha å spille med. Visshet om at arbeidsteknikken min var god og at små gjøremål gikk på autopilot ga meg mer krefter til å møte de mer betydelige utfordringene underveis.

Yak okse i basecamp.

I forberedelsene, tenk gjennom motivasjonen din. Selv om det lyder aldri så banalt vil du måtte gi deg selv påminninger om dette når påkjenningene og utfordringene siger på. Kartlegg dine styrker og svakheter. Vær ærlig med deg selv så du kan trene opp dine svakheter. Det å kjenne seg selv, bli trygg på viktige ferdigheter, kjenne egne grenser for å vite når man skal pushe litt ekstra og når man skal roe ned er verdifulle lærdommer fra opptreningen. Høyden tærer på kreftene og man balanserer hele tiden mellom motsetningene fremdrift og hvile. Bli kjent med kroppen din og kroppens signaler i opptreningen. Det vil gjøre deg bedre rustet til å disponere ressursene dine på en hensiktsmessig måte. Gode forberedelser gjør opplevelsen større og risikoen mindre.

Under følger en liste med helt konkrete tips basert på mine erfaringer:

  1. Før avreise er det fint å skrive ned en liste med bekymringer og gjøremål som bør og må gjøres – få det unnagjort og legg bekymringene igjen hjemme.
  2. Stol på deg selv, men vær alltid åpen for gode råd. Godt samarbeid og teamånd kan aldri overvurderes.
  3. Drikk tilstrekkelig med vann. Spis og tilfør kroppen din energi kontinuerlig. Nok mat, drikke og hvile er noen av dine viktigste arbeidsoppgaver i ukene på ekspedisjon.
  4. Bevar din hals og dine lunger fremfor alt – gå med buff fra start til slutt. I starten kan den tørre og støvete luften irritere luftveiene, mens etterhvert vil den kalde luften gjøre seg bemerket. Khumbu hoste er vanskelig å unngå etter flere uker i BC og i de høyereliggende leirene, men utsett det så lenge som mulig. Sår hals og vond hoste forringer allmenntilstanden og søvnkvaliteten.  
  5. Prioriter – bær så lett som mulig og kle deg fornuftig etter forholda. Dekk deg i solen og merk deg at sol og varme trolig vil by på større utfordringer enn kulde i stillhetens dal fra C1 til C4.
  6. Tenk og ta ansvar for egen og andres sikkerhet – stol ikke blindt på andre sine vurderinger. Bestem deg for fornuftige beslutningsregler og respekter disse.
  7. Vær fornuftig og tålmodig, tilpass tempo etter kroppens evne – ikke la andre stresse deg før det virkelig er nødvendig. Løpet er langt, og ta tiden til hjelp på de ulike etappene og ved sykdom. Jeg kan legge til at for min del valgte jeg å gå hurtigere enn mange andre. Kroppen min tillot meg det, og jeg tok en vurdering på opphold i den stekende sola, kostet meg mer enn kostnaden ved å gå litt fortere. Vi har ulike styrker og ressurser å spille på, bruk dine tildelte ressurser på en fornuftig måte.   
  8. Alle ekspedisjoner er unike – tidligere suksessoppskrifter er ikke nødvendigvis fasiten her og nå. Tenk sikkerhet og lytt til kroppens signaler.     
  •   Har du planer om å bestige flere høye fjell, eller andre ekspedisjonsplaner?

Har man først fått smaken på høye fjell er det vanskelig å slutte, jeg vil fullføre 7 summits og utelukker ikke flere 8000 meters topper. Først skal jeg prioritere å være familiefar, jeg ble nemlig far til en nydelig datter noen måneder etter Everest. Jeg vil gjerne formidle turglede videre til familien min, så det blir mange småturer fremover. Neste ekspedisjon blir familiecamp i Rosendal til sommeren.

 

Cato til Mount Everest

Cato Risløw Foto: Vegard Oen Hatten

Cato Risløw har en drøm om å bestige alle Seven Summits. Han har kommet seg til topps på seks av dem, og nå gjenstår den gjeveste – selveste Mount Everest!

Cato bor i Øygarden, en liten bygd på Vestlandet. Han er lærer på den lokale ungdomskolen og arrangerer juvvandring og kajakkturer i nærområdet på si.

Cato er en inspirerende kar, og er sterk i fjellet. Han har det som skal til for å nå toppen av verden!

Cato ønsker å bestige Everest våren 2021, men selv med flere lokale sponsorer mangler det kroner i reisekassen. Han synes det er ubehagelig, men ber nå om hjelp fra private for å realisere drømmen.

Everestturen koster nærmere en halv million kroner, men ‘’mange bekker små gjør en stor å’’ heter det. Så bidra gjerne! Dersom turen blir en realitet vil det gi grunnlag for flere spennende artikler her på pizpalu.no.

                                                                                                                         

Cato har døpt prosjektet sitt ‘’Frå flatt hav til verdas tak’’ og du kan lese mer om det her.