Til topps i Afghanistan

Dette er del to av en artikkelserie, klikk her for å lese del én.

I sommer var det en ekspedisjon til Noshaq, som med sine 7492m er det høyeste fjellet i Afghanistan. Målet med turen var å få en afghansk kvinne på toppen for første gang i historien. Turen ble organisert av Ascend Athletics, en amerikansk veldedig organisjon med base i Kabul.

På grunn av blant annet den sovjetiske invasjonen, borgekrig og talibanstyre – så har fjellet vært utilgjengelig for klatring i nærmere 30 år. Kun tre afghanere har tidligere besteget fjellet – Malang Darya og Amruddin Sanjar i 2009, samt Aziz Beg i 2011.

Afghanistan er jevnlig ranket som det verste stedet å være kvinne. Selv om det juridisk sett ikke er ulovlig for kvinner å bedrive idrett eller friluftsliv i henhold til Islamsk lov, så er det ansett som uhederlig. At det ikke er mange menn som klatrer i Afghanistan gjør det ikke enklere. De liberale familiene som har gitt sine døtre tillatelse til å delta i Ascend sitt program, tillater dette ofte på en betingelse; de må gjennomføre det de begir seg ut på. Uavhengig av vanskelighetsgrad, sykdom eller annet, vil det bringe skam på familien om ikke turen er vellykket. Én av jentene som deltok i Noshaqekspedisjonen ble faktisk slått av sin far og onkel i etterkant, fordi hun ikke kom høyere enn basecamp. De anså hennes mislykkede forsøk på å nå toppen som flaut og skamfullt, uten å ha noe som helst kunnskap om hva som kreves for å bestige et 7500 meters fjell.

Fjorårets ekspedisjon bestod av fire afghanske jenter (de omtales som jenter ettersom de ikke er gift), to guider, to kvinnelige fotografer, en høyalpin kameramann og en kameraassistent. Sistnevnte har erfaring fra de britiske spesialstyrkene og som leiesoldat i Afghanistan og Irak. Han bistod også som førstehjelpsansvarlig og sikkerhetsansvarlig.

Amerikanske Emilie Drinkwater, IFMGA godkjent Tindevegleder, var hovedguide på ekspedisjonen, med norske Vibeke Sefland som hjelpeguide. Emilie skulle egentlig  bare guide filmcrewet, men da guiden for Afghanerne trakk seg uken før avreise, måtte hun påta seg ansvaret for hele klatrelaget. Med tanke på at hverken filmcrewet eller de afghanske klatrerne hadde noe særlig høydeerfaring, i tillegg til at de skulle til et veldig øde område, uten bærere over basecamp, ble dette en stor utfordring. Selv om Noshaq er et høyt fjell på nesten 7500 meter, er det ikke høyt nok til at man bruker oksygen.

Ekspedisjonen
Turen startet i Kabul, hvor teamet ble fraktet med små 6-seters fly til den nordlige grensebyen Ishkashim. Dit er det altfor farlig å kjøre, men bagasjen ble transportert med lastebil, som tok 3 dager. Med fly tok reisen to timer, med en fantastisk utsikt til de endeløse og ubestegede fjelltoppene i Hindu Kush.

Noshaq stikker opp av skyene. Bilde er tatt under innflyvningen.

Fra Ishkashim kjørte de 45 minutter til landsbyen Qazi-deh. Derfra tok de beina fatt til basecamp, en distanse på 40 km. Vandringen tok fire dager, fra en høyde på 2400m til 4700m. De gikk langs et elveleie, hvor det var tørt og støvete. Bagasjen ble fraktet på esler.

De etablerte basecamp på en morene, men fant heldigvis et flatt område. Det var en liten bekk hvor de hentet vann, men denne tørket som regel opp i løpet av ettermiddagen.

Da de hadde etablert seg i basecamp og startet akklimatiseringsturer opp til camp 1, ble det klart at de fleste jentene manglet både kunnskap og fysisk form til å bestige et halv-teknisk fjell på 7500m. Selv om fjellet er ansett som relativt enkelt i forhold til andre i samme høyde, blir det fort farlig når man binder seg sammen med uerfarne klatrere. Jentene hadde bare brukt stegjern i én time på en tidligere treningstur. Det ble besluttet at kun Hanifa hadde en sjanse til å nå toppen, noe som opprørte de andre jentene. Etter sinne og fortvilelse kom etter hvert erkjennelsen om at de var en del av noe stort, og at store mål krever mye innsats og godt teamarbeid. Det være seg bestige fjell, lære å lese, snakke engelsk, være borte fra familien osv.

Her er ruten og plasseringen av campene.

Normalruten følger den brede nord-vest ryggen oppover. Mens de var på fjellet endret forholdene på ruten seg raskt på grunn av snøsmelting. Første gang de klatret til camp 1 var det på snø og is, mens da de kom ned fra toppen var det løs stein og grus. Over camp 1 var det klatring på snø og is i opptil 50 graders helning, og noen mindre bresprekker som var enkle å unngå. Hanifa ble sikret med ‘’short roping’’ (innbundet i tau med én guide), men gikk også usikret i enklere partier. I tillegg var det et 100 meters høyt teknisk parti rundt 6800m hvor de måtte sette opp faste tau.  ‘’Når jeg klatret oppover følte jeg at jeg falt nedover’’ sier Hanafi om dette bratte partiet mellom camp 2 og 3.

Været var veldig stabilt, med stort sett opphold, lite vind og relativt behagelig temperatur. På 7000m var det -6 grader om dagen og -25 om natten.

Høyden påvirket klatrerne litt forskjellig. Hanifa ble høydesyk i camp 2 på 6250m, med 49% oksygenmetning og oppkast. Da gikk de ned til camp 1 igjen og hvilte noen dager, og Hanifa ble frisk nok til å fortsette.

Hanifa på toppen!

10. august 2018 sto hun på toppen av Afghanistans høyeste fjell, Noshaq. Hanifa klarte knapt å holde flagget i den sterke vinden, ei heller kontrollere følelsene. Et gledeshyl skar gjennom luften, mens dagens siste solstråler lyste mot henne. Langt der nede lå horisonten fylt av snøkledde topper og skyer.

Klikk her for å se en videosnutt fra toppen.

Klatreturen ned igjen var også en kamp for Hanifa. Hun husker spesielt godt rappellering ned bratte fjellsider hvor hun var redd fingrene var for kalde til å klare å holde igjen tauet.

Totalt tilbragte de 25 dager i fjellet, og nådde toppen den siste mulige dagen i henhold til reiseplanen.

Returen

Vibeke og fotograf foran flyet på vei tilbake.

20km sør for Ishkashim utspant det seg harde kamper med Taliban, som kjempet seg mot grensen til Tadjikistan. Ishkashim ble derfor evakuert av innbyggerne. Taliban verdsetter amerikanere til 7 millioner dollar, som gjør dem til populære kidnappingsmål. Heldigvis fikk de afghanske styrkene kontroll over området, men de kunne ikke fly over området på vei tilbake da småfly lett kan bli skutt ned. De måtte derfor vente et par dager før de kunne hentes av flyet, og det måtte skje dypere inn i Wakhan korridoren nærmere den kinesiske grensen. Det innebar en episk 13 timers kjøretur.

 


Faktaboks
Ascend Athletics

Ascend er en veldedig organisasjon som årlig tar inn 25 jenter mellom 15 og 23 år for et to-årig opplæringsprogram. I løpet av 2 år utvikler de kunnskap og evner innen blant annet konflikthåndtering, ledelse og fysisk trening med klatring. De trenes også til å kunne snakke offentlig. Finansiering kommer fra en rekke private donasjoner og noen stiftelser, samt den danske ambassaden i Kabul. 16 frivillige har bistått med undervisning og utstyr. Noshaq ekspedisjonen kostet Ascend Athletics $30 000,- hvorav halvparten ble dekket av en privat sponsor. Grunnleggeren av Ascend, Marina LeGree, sier i et intervju at hun stadig blir spurt ‘’hvorfor fjellklatring, og ikke fotball eller basketball?’’ Det handler om symbolverdien, og det var derfor vi alltid ønsket Noshaq. Folk respekterer bestigningen av et fjell. Folk som ikke kan noe om klatring forstår at det er veldig høyt og veldig vanskelig, og at man har slitt og jobbet hardt for noe de fleste andre ikke kan eller vil. Så Hanifas bragd har på mange måter sådd et lite frø i tankene på alle Afghanske menn om at hun fortjener respekt, og at hun er i stand til å gjøre store ting. Av 25 jenter er det 15 – 20 som fullfører opplæringsprogrammet.


Hanifa
Hanifa Yousufi ble født i 1994 i Afghanistan. 15 år gammel blir hun giftet bort til en eldre mann, og 17 år gammel skiller hun seg fra sin voldelige mann. Som skilt kvinne i Afghanistan følte hun at hennes fremtidsutsikter var dystre allerede som 17 åring. Skilte kvinner blir ansett som verdiløse. Dog, et par år etter at hun unnslapp ekteskapet kom hun over organisasjonen Ascend Athletics. Hanifa er analfabet, og snakker ikke engelsk.

Her er et intervju med Hanifa:

Bare 24 år gammel er du den første kvinnen (og trolig yngste afghaner) i landet ditt til å bestige Noshaq. Du har trent i to år til denne ekspedisjonen. Hva er det viktigste du har lært?

‘’Da jeg var yngre, var jeg ikke omgjengelig. Jeg var ikke i stand til å forstå folk rundt meg eller kommunisere godt. Kanskje fordi jeg var analfabet. Jeg kunne ikke bevege meg rundt i byen alene og jeg hadde lav selvtillit. Jeg hadde ikke tro på mine evner. Når jeg ville gjøre noe, trodde jeg kanskje at jeg klarte det, men samtidig stolte jeg ikke på meg selv. Etter jeg startet treningen med Ascend; løping, vektløfting og fjellturer, har jeg fått selvtillit og er ikke redd for å reise alene. Nå når jeg sier at jeg skal gjøre noe, vet jeg at jeg kan!’’

Med sine 7492 meter er Noshaq høyt for alle, men særlig for en som nylig har begynt å klatre. Hva var det tøffeste på turen, og hva følte du på toppen?

‘’Å gå inn til basecamp var lett, men fra basecamp til foten av fjellet var tyngre. På fjellet var snøen dårlig, og det gikk trått. Jeg var bekymret for å skade meg dersom jeg falt. Et bratt parti var veldig skummelt da det var mye løs stein. I tillegg møtte jeg en annen klatrer som var på vei ned, og han fortalte at for to år siden mistet vennen hans flere fingre på grunn av frostskader. Da jeg hørte dette ble jeg veldig redd, fordi hvis det kan skje med profesjonelle klatrere, så kunne jeg også lett skade meg.

Jeg ble høydesyk og greide ikke spise. Toppen føltes langt langt borte. Det var en veldig farlig vegg bestående av stein og is på vei til camp 4. Da jeg passerte denne var jeg kjempeglad. Ettersom vi klatret høyere ble det vanskeligere å puste, og da sa guiden at hvis jeg ikke greide mer, kunne jeg stoppe her og ta frem det Afghanske flagget og feire. Men så tenkte jeg på hele teamet som støttet meg (inkludert Freshta, Marina, Neki og andre jenter) og bestemte meg for å fortsette. Da jeg nådde toppen var jeg superglad, og tenkte at det ikke bare var min fortjeneste, men alle Afghanske jenters.’’

Hvilke andre deler av Afghanistan, og verden, vil du besøke?

‘’Jeg vil se Karakoram, flere fjell i Afghanistan, Nepal og Norge. Jeg vil til Norge fordi guiden vår fortalte mye om landet på ekspedisjonen. Egentlig har jeg lyst til å se alle fjell i verden.’’

Har du noen forbilder, fra Afghanistan eller andre steder?

‘’Freshta er mitt forbilde i Afghanistan. Hun har utdannelse og er selvsikker. Barack Obama er også mitt forbilde. Han er ydmyk og elsker folket han tjener. Så jeg ønsker å ta utdannelse og bli selvsikker som Freshta, og ydmyk som Obama.

Det er tydelig at elevene på Ascend trener hardt, ikke bare klatring, men også for å forbedre samfunnet. Dersom du fikk anledning til å gi et budskap til unge i Afghanistan, hva ville du sagt?

‘’Jeg vil si til afghanske kvinner at de kan nå sine mål, slik som jeg gjorde. Afghanske kvinner kan være sterke på alle områder de velger, ikke bare idrett.’’

Hanifa jobber nå som programassistent i Ascend og bistår i den daglige opplæringen av elevene.

Freshta Ibrahimi
Freshta Ibrahimi har en utdannelse i Business Administration and Management ved det amerikanske universitetet i Afghanistan. Hun jobber som programkoordinator for Ascend, og har ansvaret for daglige aktiviteter. Hun har fått mulighet til å delta på to kurs utenlands; et i kvinnelig ledelse i USA, og Fred og konfliktløsning i Spania. Hun var også en av deltagerne på ekspedisonen til Noshaq.

Freshta legger til ‘’Jeg vil si til foreldre (og særlig menn) at dersom du ikke gir din datter andre muligheter, så i hvertfall gi de mulighet til en utdannelse. Hvis en kvinne har en utdannelse vil hun finne nye veier i livet.

Freshta, du har jobbet som prosjektkoordinator for Ascend siden 2015. Gitt Afghanistans koservative normer, hvordan er hverdagslivet for kvinner i Afghanistan? Hvordan er kvinnelige rollemodeller og ledere sett på i landet ditt?

For afghanske kvinner er hverdagslivet stressende og fullt av spørsmål. Vi må forholde oss til verbal og fysisk trakassering i gatene. Mange ting er ansett som tabu for oss, for ekspempel å le eller snakke høyt. Drive med idrett, kjøre bil, være modell, disse tingene er fortsatt uvanlig, og manges oppførsel mot disse kvinnene er ikke oppløftende. Hanifa er min venn og rollemodell, men det gjør meg trist at hun er redd for å offentligjøre sin prestasjon. Det er afghanske kvinner i landsbyer som ikke har grunnleggende rettigheter til å gå på skole, benytte seg av helsevesen eller forlate huset alene. Så selv om målet med å offentlig dele sin historie er å inspirere afghanske jenter, så blir hun samtidig et mål for ultrakonservative krefter, som Taliban.


Faktaboks
Siste nytt i Afghanistan

Afghanistan sliter med fattigdom, konflikt og korrupsjon, og i 2018 ble mange mennesker drevet på flukt av tørke. Taliban opererer nå i nærmere halvparten av landets 400 distrikter. Tross vanskelige forhold skjer det likevel mye positivt.  De offentlige institusjonene er blitt styrket. Det er mer politisk debatt, og rekordmange kvinner og unge tok del i parlamentsvalget høsten 2018. Økonomien vokser igjen, statsbudsjettet er blitt mer velordnet, og helse- og skoletilbud utvides. Frivillige organisasjoner og uavhengige media har fått mer spillerom, og det er Ascend Athletics et eksempel på.

Med støtte fra FN klarte afghanerne å arrangere parlamentsvalg i oktober i hele det uveisomme fjellandet. Tross motstand fra sosialt konservative krefter, trusler fra Taliban og selvmordsangrep på valgmøter stilte over 400 kvinnelige kandidater. Det kom  rekordmange velgere, og en tredjedel av velgerne var kvinner – noe som er helt nytt. Velgerne viste på denne måten entusiasme for demokratisk styresett og en sterkere rolle for kvinner, fremfor retur til Talibanstyre.

Et tegn i tiden er at den øverste lederen og fire andre ledere i det afghanske fotballforbundet ble suspendert på ubestemt tid i desember, etter anklager om seksuelle overgrep fra spillerne på kvinnelandslaget. Dette ville ha vært utenkelig for få år siden. 

Resultatene fra parlamentsvalget er ennå ikke klare, fordi det var store problemer med velgerregistreringen og et nytt biometrisk ID-system, som skal forhindre valgjuks. Presidentvalget ble utsatt fra 2018 til 2019 for å gi valgkommisjonen tid til bedre forberedelser og for å møte de tekniske utfordringene med ID-utstyret. Utsettelsen gjør det også mulig å unngå en fastlåst politisk situasjon, mens man prøver å innlede fredsforhandlinger med Taliban.

Våpenhvile og felles feiring med Taliban av Eid-høytiden over hele Afghanistan i 2018 ga håp om en fredsavtale. USA og Taliban har avholdt to forberedende møter i Doha, Qatar, høsten 2018. Taliban stiller krav om at alle utenlandske styrker må forlate landet før ordentlige fredsforhandlinger kan ta til. De nekter også å forhandle med president Ashraf Ghani, som de anser for å være en quisling. Det internasjonale samfunn krever at Taliban må forhandle med den afghanske regjering, og at nabolandene må ha en rolle i forhandlingene.

President Trump sa i desember at halvparten av de 14 000 amerikanske soldatene skal trekkes ut av Afghanistan. Trumps utspill har fått mye kritikk fra observatører, som frykter at det vil svekke den afghanske regjerings stilling overfor Taliban og undergrave fredsforhandlingene. En amerikansk uttrekning kan føre til at Iran og Kina får større innflytelse. Kina har sterk interesse av mineralene i landet, og har innlemmet Afghanistan i det nye Silkevei-prosjektet.

-skrevet av Tryggve Gjesdal


Avslutning
Denne historien kunne fort ha tatt en annen vending på grunn av de mange faremomentene. Heldigvis ble ekspedisjonen en suksess, og i det ligger det mer enn at de nådde toppen. Som tidligere nevnt er symbolverdien viktig. Afghanistan har fortsatt en lang vei å gå hva gjelder anerkjennelse av kvinner og deres rettigheter, men forhåpentligvis kan denne ekspedisjonen både være til inspirasjon for andre kvinner så vel som en vekkelse for folket i Afghanistan.

Jentene i nærheten av basecamp.

Klatrelaget på vei oppover, veldig bratt.

Hanifa og Vibeke tar en pust i bakken.

Nærmer seg toppen.

Hanifa og Vibeke på toppen!

Tilbake i Kabul.

 

Banebrytende ekspedisjon i Afghanistan

Noshaq ligger ved starten av «Chicken’s Neck». Det er en landtunge østover, som skulle skille India og Kina i den britiske kolonitiden.

Akkurat nå pågår en ekspedisjon til Afghanistans høyeste fjell Noshaq, som er 7492 meter høyt. Fjellet ligger på grensen mellom Pakistan og Afghanistan, og er en del av fjellkjeden Hindu Kush. Hindu Kush-kjeden er den vestligste delen av Himalaya, og går gjennom nord-Pakistan og langt inn i Afghanistan. Tirich Mir på 7769m er det høyeste og mest kjente fjellet i Hindu Kush, og særlig de eldre leserne kjenner nok til den norske førstebestigningen ledet av Arne Næss i 1950.

Tilbake til dagens ekspedisjon: det er en gruppe unge afghanske kvinner som forsøker å nå toppen av landets høyeste fjell. Initiativtaker er en amerikansk Non Profit organisasjon kalt Ascend Athletics. De jobber for å skape kvinnelige rollemodeller som kan inspirere jenter til å bryte barrierer og utfordre dagens kjønnsroller i Afghanistan, hvor kvinner er sterkt undertrykt. Med som guide på ekspedisjonen er norske Vibeke Sefland.

Gjennom klatring bygger jentene selvtillit, de lærer å samarbeide og organisere. De lærer også å lese og skrive, og forplikter seg til å lære alt dette videre til andre jenter. Jentene, som er rundt 20 år, har trent i skjul i to år, i og rundt Kabul. Å gi afghanske jenter utfordringer, opplevelser og kunnskap er for mange kontroversielt. I prinsippet skal de ikke engang forlate huset uten oppsyn av en mann fra familien.

Fra en treningsturtur til Pansjirdalen i 2017.

 

Klatrehistorie
Noshaq ble besteget første gang i 1960 av en japansk ekspedisjon, og første afghaner var på toppen i 2009. Ingen kvinnelige afghanere har klatret fjellet.

Den store norske Hindu Kush-ekspedisjonen 1972
Den første norske bestigningen av Noshaq fant sted i 1972. Det var på den tiden en ekspedisjon innebar måneder på tur uten noe særlig kommunikasjon med omverdenen.

Odd Eliassen, Per Gran, Ove Skjerven, Erik Boehlke og amerikaneren David Isles dro på det som skulle bli en episk reise, hvor de kjørte 10 000km fra Oslo til Kabul i en VW Boble og en VW Transporter. De beskrev Afghanistan på den tiden som et eventyrland tatt ut av ‘’1001 natt’’. I Kabul chartret de en Twin Otter som fløy dem til Faizabad, hvor de leide lastebil. Herfra kjørte de til den lille landsbyen Qazi, hvor de underveis krysset mange elver og dyttet mer enn de kjørte. I Qazi engasjerte de 25 bærere som hjalp dem på den tre dager lange marsjen inn til basecamp på 4600 meter. De tilbragte 28 dager i fjellet og hadde temperaturer ned til -35 + sterk vind, i sterk kontrast til de 48 varmegradene og sandstormen som møtte dem ved ankomsten til det forjette land. Til slutt kom Per Gran og Erik Boehlke seg til topps. David Isles fikk lungebetennelse og måtte bæres ned fra fjellet i en form for bæremeis de fikk låne av en Italiensk ekspedisjon ledet av Reinhold Messner.

Per Gran og David Isles, Korpusht e-Yakh 1972.

Ekspedisjonens lege Ove Skjerven, som til daglig jobbet i Statens Institutt for Folkehelse, skrev i sine notater: ‘’ Vi spydde og avførte vanntynt vekselvis, og av og til samtidig når magekrampene var på det verste. Et lyspunkt var det for legen, som dermed fikk rikelig med materiale for hjemsendelse til bakterielogen på Folkehelsa. Denne forsendelsen var ikke så enkel, for ettersom hasjisj er en av landets viktigste eksportartikler tok det lang tid å overbevise postmesteren om at pakken ikke inneholdt hasj, men bæsj’’. Han noterte også 20 forskjellige diagnoser på turen, blant annet: appetittløshet, insomnia, diaré, haemorrhoider, frostskader, pneunomi, og angina.

Erik Boehlke skrev i en artikkel etter ekspedisjonen: ‘’Tross Davids sykdom på slutten var det en fin tur, med god stemning og mye moro. Til de som stiller seg tvilende til at det går an å ha det moro under klatring i 7000 meters høyde: Prøv sjæl’’.

Ove Skjerven på vesteggen av Asp-e-Safed, 1972.

 2005 – Norsk Noshaq Peak Ekspedisjon
Glenn Seljåsen, Steinar Haldorsen og David Baum gjorde i juni 2005 et forsøk på å nå toppen av Noshaq. Om ikke like episk som 1972 ekspedisjonen så fikk disse gutta nok å bryne seg på de òg. De skulle bestige fjellet fra Pakistan, som ikke tidligere var blitt gjort. De fløy fra 13 grader og regn i Oslo til 46 grader og null vind i Islamabad. Videre reise ble forsinket på grunn av klatretillatelsen, ettersom de skulle inn i et område hvor USA mente Osama Bin Laden befant seg, og pakistansk etterretning måtte sikkerhetsklarere dem.

Dette løste seg, og etter 18 timer med buss ankom de byen Chitral, hvor de kunne se Tirich Mir i horisonten. Neste dag bar det videre til sivilisasjonens siste utpost, Shagrom. Herfra startet vandringen sammen med de 54 bærerne. Etter seks dagers vandring og 42km tilbakelagt, hovedsakelig på bre, ankom de basecamp på 4960m. Ruten til toppen ville sammenfalle med førstebestigningsruten på grenseryggen mellom Pakistan og Afghanistan. Store mengder ustabil snø, og en rute som viste seg langt vanskeligere enn de håpet, gjorde valget enkelt. Etter fire netter på 6500m og flere forsøk på ruten videre opp grenseryggen snudde de.

Noshaq 2005, Tirich Mir i bakgrunnen.


Faktaboks

Afghanistan er best kjent som en uregjerlig samling av stammer – «imperienes kirkegård» – som har gjort alle inntrengere til skamme siden Aleksander den Store. Men landet er også noe mer: Perioden rundt 1970 ble regnet som Afghanistans gylne tiår. Landet ble styrt av en liberal konge, det var relativ stabilitet og det pågikk modernisering og demokratisk reform. Politiske partier vokste frem – inkludert på ytre høyre og ytre venstre. Afghanistan fikk massiv utviklingshjelp, og veier, demninger og flyplasser ble bygd.  

I hovedstaden Kabul hersket det optimisme. Det var kvinnelige studenter på universitetet, og mange gikk i miniskjørt. Kabul lå på «The Hippie Trail» til India og Nepal, og det kom turister fra mange land som var tiltrukket av byens vakre hageanlegg og de snøkledde Hindu Kush-fjellene. Fjellklatrere og eventyrere dukket opp. Det var også populært å dra til Kabul fra India og Pakistan for å gifte seg, og det ble arrangert svære bryllupsfester. Hoteller og restauranter blomstret. Kabul ble kjent som «Sentral-Asias Paris». Og ennå ligger «Chicken Street» der med sine spraglete butikker, som et minne om hippie-tiden. 

Kongen ble avsatt i 1973, og den nye presidenten prøvde å videreføre sosiale og økonomiske reformer. Men presidenten ble drept i et kommunistisk kupp i 1978; det innledet landets nedadgående spiral og utløste fire tiår med konflikt. I 1979 ble Afghanistan invadert av Sovjet-Unionen. Under okkupasjonen, som varte i 10 år, ble det gjort mye for å fremme kvinners stilling. Men utenom Kabul var landet preget av strid mellom de sovjetiske styrkene og mujaheddin-geriljaen, som fikk militær trening og våpen fra Pakistan og USA, og penger fra Saudi Arabia. Store deler av landets utdannede elite flyktet til Vesten.      

Sovjet trakk seg ut av Afghanistan i 1989, og fra 1992 ble landet preget av konflikter mellom regionale krigsherrer. Etter hvert fikk Taliban – opprinnelig en islamsk studentgruppe – overtaket, og de inntok regjeringskontorene i 1996. Kabul var da blitt en ruin. Taliban hadde en radikal ideologi og styrte landet med hård hånd. Steining, amputasjon og pisking ble innført som straff. Kvinner ble nektet å arbeide utenfor hjemmet, og jenters utdanning ble sterkt begrenset. Kvinner ble også nektet sykehusbehandling, for å hindre kontakt med mannlige leger.

Taliban lot Osama bin Laden operere fra afghansk territorium, og al-Qaidas terrorangrep 9/11/2001 mot USA ble dirigert derfra. Etter 9/11 ble Taliban-regimet styrtet av en amerikansk-britisk invasjonsstyrke, og FN opprettet ISAF (International Security Assistance Force) – en fredsbevarende operasjon ledet av NATO – som varte fra 2001 til 2014.

Fra 2001 hersket det igjen optimisme i Afghanistan, og det ble gjort en enorm innsats for å gjenoppbygge landet. Ahmed Karzai ledet en overgangsregjering 2002-2004, og en ny forfatning kom på plass i 2004. Karzai ble valgt til president i landsomfattende valg i 2005 og 2009, og det ble arrangert parallelle valg til parlamentet. Rettsvesen, departementer og distriktsadministrasjon kom gradvis på fote. Karzai hadde tett kontakt med de pasjtunske stammelederne i sør og øst – for å motarbeide Taliban – men han var en komplisert partner for FN og giverlandene å samarbeide med. I 2014 ble den tidligere Verdensbank-økonomen Ashraf Ghani valgt til president. Det skal være nytt valg på president og parlament i år. 

Fra 2015 har den afghanske hæren og politiet hele ansvaret for landets sikkerhet, med utenlandsk støtte til trening og utstyr. Taliban er blitt gradvis sterkere igjen i store deler av landet, og IS har utført spektakulære terror-aksjoner i Kabul. Etter mange års kraftig vekst, fikk økonomien en nedtur da ISAF-styrkene dro. 

Folk tror ikke at Taliban skal overta makten eller at den staten som er bygd opp, skal gå i oppløsning. Heller ikke Taliban-sympatisører venter noe slikt. Utbyggingen av skoler, helsevesen og infrastruktur bidrar til at folk er lite fristet av en retur til det Talibanstyret man hadde på 1990-tallet. Det har vokst frem en ny middelklasse i byene. Mange har studert i utlandet og ønsker å bidra til samfunnsutviklingen. Imidlertid er tradisjonelle holdninger til kvinner blant folk flest, vanskelige å endre. Det er i denne kontekst man må se den spektakulære satsningen til Ascend Athletics.

Skrevet av Tryggve Gjesdal.


Noshaq 2018
Årets ekspedisjon er som nevnt i gang. Vibeke informerte om at jeg ikke kunne publisere denne artikkelen før de var kommet inn på fjellet. Dette på bakgrunn av sikkerheten til ekspedisjonsdeltagerne, da de er utenfor Talibans rekkevidde. Det blir spennende å høre om ekspedisjonen når de er tilbake!

Det lages film om ekspedisjonen, sjekk ut traileren!

Kodeordet er: ascend

Avslutning
Til tross for at denne ekspedisjonen er litt på siden av det jeg har definert som scope for Piz Palü, synes jeg idéen og formålet med turen gjør den verdt å skrive om. Å bedrive med aktivitet i bratt lende er for de fleste en form for rekreasjon. Og selv om det å klatre på Seven Summits og 8000 metere er utviklende og positivt på mange plan, er det en egosentrisk handling. Årets Noshaq ekspedisjon er derimot et forsøk på å bedre hverdagen for kvinner som lever i sterk undertrykkelse. Jeg synes det er flott og kreativt å kunne bruke fjellklatring som et middel for å nå et høyere mål, og håper ekspedisjonen vil bidra til økt status og selvfølelse hos langt flere kvinner enn bare de som deltar.

Jentene på en tur til Bamyan provinsen i 2017.